På den første eGovernment samlingen var vi innom sosial programvare, web 2.0, enterprise 2.0, delingskultur og hvilke muligheter dette kan gi for det offentlige.
Dette er spørsmål som opptar meg. Både i forhold til måter å samhandle og samarbeide på internt, men også i forhold til å vurdere hvordan vi kan benytte de nye kanalene til formidling av informasjon, kommunikasjon men også tjenesteyting i forhold til befolkning og næringsliv?
Institutt for media og kommunikasjon ved UiO har forsket på nye nettfenomener og har bl.a. sett på ungdoms bruk av ulike sosiale mediaer. Under NOKIOS-konferansen la Anja Storsul frem en presentasjon om staten og nye nettfenomener. Konklusjonener er klar. På bakgrunn av det vi nå vet om ungdoms mediavaner er det ingen tvil om at det offentlige må komme seg inn i web 2.0 tankegangen. Vi lever i delekulturen. Det er soial web, web 2.0, YouTube, Facebook, Nettby som gjelder. Videre vet vi at nettgenerasjonen utformer sin identitet, kompetanse og kultur i samspill med IKT. Og ikke minst ungdom tar med seg medievaner videre i livet.
Dette må få konsekvenser for hvordan det offentlige tilbyr sin informasjon, kommunikasjon og tjenester. Vi må for eksempel legge til rette for deling av innhold fra offentlige nettsteder. Vi kan da ikke lenger kontrollere konteksten vårt innhold opptrer imen vi vil nå langt flere.
Bruk av samarbeidsverktøy og sosial programvare av ulike slag bør få store konsekvenser også i det offentlige. Potensialet er betydelig.
For eksempel kan de mest innovative forslag for en virksomhet dukke opp fra de mest uventede og ukjente sider gjennom massivt samarbeid i stor skala. Dette er påstanden i Don Tapscotts bok , Wikinomics: How Mass Collaboration Changes Everything. Internetttets allestedsnærværelse vil utvikle en ny æra, hvor den enkelte virksomhet må åpne opp for et omfattende samarbeid med omverden. Dette er nøkkelen til innovasjon i fremtiden.Samarbeid og nye Web 2.0-løsninger kan utvikle ny kollektiv kunnskap. Wikinomics vil dramatisk endre måten vi produserer varer og tjenester. Wikinomics vil også endre forskning og utdanning.
Organisasjoner og individer kan bidra til å skape digitale allmenninger innen alle felter. Massesamarbeid endrer alt. Bidraget til en allmenning koster lite for hver enkelt bidragsyter, det attraktive ligger i åpent storskala samarbeid. Dette forklarer den popularitet som sosialt orienterte media som Flickr, YouTube, wikier, Facebook har fått. Jo mer vi deler, jo mer vinner vi. Dette er hovedprinsippet i Wikinomics.
Vi står foran et paradigmeskifte med hensyn til samarbeidsformer i arbeidslivet. For en del vil det bli tøft. Delingskultur går på tvers av mye gjengs organisasjonskultur og oppfatninger av kompetanse, ansvar, stilling. For å få tatt ut potensialet i “wikinomics” tror jeg det er svært viktig å ikke underslå det skiftet når det gjelder makt, ledelse, ansvar som mass collaboration gir. Hvilke belønningssystemer skal være knyttet til dette? Hvilke insentiver skal brukes? Kvalitet og etterprøvbarhet. Moderatorrollen osv.
Det er et svært langt lerret å bleke, men jeg ser frem mot svært spennende år fremover i forhold til hvordan min egen arbeidsdag kan komme til å se ut. Kanskje vil både e-post og full avtalebok med status- og samarbeidsmøter være tilnærmet en saga blott om noen år! Det er lov å håpe! 
